Etter en sen kveld og natt i går måtte søvnen tas igjen, så morgenturen ble litt senere enn vanlig. Det var en stille og rolig formiddag her ute ved kysten, men én ting skjemmet dessverre idyllen. I løpet av natta hadde noen moret seg med å dra toalettpapir utover strandområdet og brukt resten til å tette vaskene på toalettet. Synd, for det er ofte de som overnatter i telt og hengekøyer som får skylden, og de ender gjerne også opp med å rydde etter andres ugagn. Det er verken rettferdig eller særlig gjennomtenkt.

På denne dag – 12. juli: I 1998 ble Frankrike verdensmester i fotball for første gang da de slo Brasil 3–0 i VM-finalen på hjemmebane. En kamp som fortsatt har en helt spesiell plass i fotballhistorien.

Så var det VM-kampen i går. Det ble en spennende kamp, og til tider hadde jeg virkelig troen på at Norge kunne klare det. England var imidlertid hakket mer effektive foran mål, og kanskje var mannen i svart ikke helt enig med oss nordmenn i alle situasjonene heller.
Uansett kan Norge være stolte av innsatsen. Laget har gitt oss mange uforglemmelige øyeblikk og levert en prestasjon som vil bli husket lenge. Det har vært en glede å følge laget, og jeg ser allerede fram til fortsettelsen. Hvem som til slutt vinner VM? Nei, der har jeg ingen personlig favoritt.

Petanque
Den siste uka har jeg til tider ikke følt meg helt i slag, og derfor har jeg heller ikke trent eller spilt. Hjertelidelsen min gjør nok at jeg ikke tåler varmen like godt som tidligere. Da gjelder det å lytte til kroppens signaler og ta de nødvendige hensynene. Gjør jeg det, fungerer det heldigvis bra.
I dag, som er søndag, skulle jeg egentlig ha spilt tellende serie. Men med en sen VM-kveld bak meg og utsikt til en varm sommerdag valgte jeg å stå over. Helsen er viktigere enn antall poeng. Poeng er viktig – men ikke det viktigste.

Kveld her ute ved kysten
Etter en dag på lavt gir er det ikke mye å fortelle om. Som vanlig ble det en liten tur med Terry, men i varmen ble vi raskt enige om at en kort tur var mer enn nok.
Da er det godt å ha noe å fordrive tiden med. For en tid tilbake ble fingrene mine svært stive, spesielt venstre pekefinger. Det gjorde at jeg måtte legge gitarspillingen på hylla. Fingrene var rett og slett for vonde og stive til at jeg klarte å ta grepene.
Den siste tiden har det heldigvis blitt bedre. Jeg har stadig tøyd og bøyd fingeren, og det ser faktisk ut til å ha hjulpet. Nå kan jeg bøye den nesten helt tilbake, og jeg klarer igjen å ta grep på gitaren. Ikke like godt som før, men med litt trening tror jeg dette skal komme seg.
Dermed har gitaren funnet veien fram igjen, og jeg spiller litt – mest for min egen glede og underholdning. Sangstemmen har nok blitt litt rusten med årene, men hvem bryr seg egentlig om det?
Det kan kanskje oppsummeres med et smil:
«NEVER UNDERESTIMATE AN OLD MAN WITH A GUITAR.»
Ha en fin kveld.