Som tidligere sjømann har jeg nå endelig meldt meg inn i Tønsberg Sjømannsforening – noe jeg egentlig burde gjort for lenge siden.

Det er litt som å komme hjem til egen skute etter å ha drevet rundt i livets langvarige “landlov”.

Tønsberg Sjømannsforening har i mange år vært en av byens viktigste kulturbærere innen sjøfartstradisjon. Det er også foreningen som eier, drifter og videreutvikler vårt eget maritime museum – et sted der historiene ikke bare står på veggene, men også vandrer rundt blant medlemmene og dukker opp ved kaffebordet med jevne mellomrom. Noen av dem er til og med sanne.

Shantykoret, som har røtter tilbake til 1930-tallet, synger fortsatt så veggene vibrerer. Det sies at de øver så mye at støvet i taket kan teksten bedre enn enkelte av sangerne – men det er selvfølgelig bare intern humor (tror jeg).

Og så er det bacalaoen. Den har etter hvert blitt en tradisjon så sterk at den nesten burde hatt eget medlemskort. Oppskriften er hemmeligere enn en gammel kapteins loggbok, men smaken trekker både veteraner, landkrabber og nysgjerrige sjeler tilbake år etter år.

Alt i alt er Tønsberg Sjømannsforening et sted der maritim historie, fellesskap og god humor går hånd i hånd. Og nå er jeg endelig blitt en del av det – bedre sent enn aldri.